Auditering er helt forskjellig fra andre bestrebelser som hevder å være terapeutiske, både når det gjelder metoder og resultat.
I psykoanalysen aksepterer analytikeren for eksempel ikke det man sier, men fortolker det. Man blir servert hans vurdering av ens tilstand, får sine uttalelser tillagt seksuelle betydninger og får vite hvorfor man er bekymret. Alt dette tjener bare til å forvirre ytterligere og har ingen terapeutisk virkning. I auditering blir preclearens uttalelser aldri kommentert eller evaluert, og opplysningene hans blir aldri tilbakevist. Å gjøre dette ville være en grov overtredelse av Auditørens kodeks. Under auditeringen blir preclearen heller ikke oppmuntret til å snakke planløst uten veiledning, og på den måten ransake de millioner av hendelser han har i sitt reaktive sinn og restimulere mange av dem, i håp om at han kanskje snubler over den riktige hendelsen.
I en mer brutal praksis som psykiatri, brukes makt (fysisk, kjemisk eller kirurgisk) til å kue et individs idéer og atferd og gjøre pasienten stille. Her er det ingen forestillinger om forbedring eller hjelp. Det handler kun om å gjøre pasienter mer medgjørlige. Auditering har ingen likhet med noe i dette feltet.
Tilsvarende har auditering heller ingen likhet med psykologi, som hovedsakelig er studiet av reaksjoner på stimuli, og som ikke har noen metode til å skape egentlige forbedringer. Innenfor andre terapiformer, som for eksempel hypnose, er oppfatningen at man må bringes i en tilstand av nedsatt bevissthet (det vil si transe) før noe kan gjøres. Auditering er det helt motsatte; den prøver å vekke folk – ikke å få dem til å sove.
